stadig her
hvor veiene skyter ut
av dette altfor menneskelige
stadig her
hvor alle synker ned i jorden
med barna på skuldrene
til lyden av hover på asfalt
sleper jeg uroen etter meg
som en brudekjole
men når jeg ser på fuglene som flyr i flokk der oppe
er det som om det ikke finnes noe annet
ingen veier
ingen mennesker
ingen jord
bare en himmel av fugler
som vet hvor de skal
*
å våkne
som en ensom pårørende
fra ulykken som forårsaket universets skapelse
å gjenoppfinne bevegelsene
lime sammen minnene
pirke sårene ferske
hver morgen
hver dag
hver kveld
en kamp for å overleve seg selv
hver morgen
hver dag
hver kveld
en sol som spinner rundt sin akse
som for å nøste opp trådene av menneskenes lengsel
*
brått våken
svartholke under huden
noe hulegammelt
finner nye former i soverommet
fire tusen millioner år med krig
har resultert i et menneske
i et soverom
som ikke klarer å slutte å skjelve
*
i natten
en kropp under dyne
presset ned av all den tiden
den bare var en mulighet
i natten
et hode alene
som kryper inn i seg selv
og holder pusten