min mor lærte meg at mynter er det skitneste som finnes
min mor lærte meg at mynter er det skitneste som finnes
alle menneskene som har tatt på dem
vært på do, klappet hunder
og tatt på dem
sa min mor, tenk på alle de hendene
jeg putter mynten i munnen, suger
smaken av alle de hendene
absorberer dem i munnhulen, slimhuden
svelger dem
menneskene, hendene
smaker jern, jord, hund
mynten klinker vått mot baksiden av tennene
det er en måte å ta inn verden på
gjennom tennene
dele inn verden i det som er mykere og det som er hardere enn tenner
når mynten er suget helt ren for menneskehender
å legge den oppå jekslene
bite hardt sammen
kjenne hvordan det knaser
i skallen
kjenne skjelettet bli til sand
en million ujevne biter av hvitt
kjenne hvordan det knaser i skrittene
sanden innenfor og sanden utenfor
for some reason lately i’ve been everywhere
det er skogbunnens fukt
det er mosens fukt
det er den avskallede barkens rå fukt som sitter i veggene
dette er ikke den første byen men det er den eneste
som får meg til å gå i veggene med løftet hode
jeg tar bilder av blåmerkene jeg lager en samling
jeg prøver å få til en viss symmetri
så de kan leses som rorschach-bilder
salt kan få en til å tenke på mange ting
fra nå av skal ikke smaken av salt minne meg om havet
jeg åpner saltbøssen
heller en liten dynge på håndbaken
slikker den i meg med tunge og lepper
mindre som en katt enn som et grådig menneske
sporene etter kroppen
denne gradvise oppløsningen
hvite flak på den røde hodeputen
fettflekker på vinglasset
øyevipper i vaskekummen
og at noe tjukt renner ut mellom leppene
selv om jeg presser dem hardt sammen
biter meg i kinnene
det er en uvane
å våkne hver morgen av at noen driller i asfalt
det er en uvane
å glemme for fort, å bare huske
de helt vanlige øyeblikkene
hver morgen må jeg tegne opp kroppens grenser på nytt
føre pekefingeren fra punkt til punkt
binde sammen
én for én benevner jeg kroppsdelene mine
summerer opp
til ære for blikkene gjennom vinduet
drikker jeg gin av et hvitvinsglass
fyller glasset på nytt under bordet
et glass hvitt i eget selskap
kan tolereres
jeg puster inn byluften fra veggene
og holder den inne i lungene til det verker
kjenner mose og mugg feste seg der inne og gro