Drømmer hvitt og rosa. Jeg kjenner en som overnattet i et van
Gogh-bilde og overlevde. Sannheten kommer om morgenen:
sollys gjennom et vindu, eller et tett buskkratt. Om diktet ikke
klarer bli så lite at det kan trykkes på et pollen-korn, så er det
nesten ikke verdt det. Noe inne i folka du kjenner. Noe som
blafrer. Du hører dem på tvers av byen. Vårnatten.
Hjernehalvdeler, eller kronblad, som klaskes mot hverandre.
Tusen små vingeslag. Utenfor vinduet i smuget på Nordnes
fløyter Coitusspurven. Det lille i våren. Pungen spjærer. Ballene
strekkes ut på hver sin side av riften. Som lepper. Blodet sildrer.
Jeg kaster ikke lenger opp. Putter i en tampong. Tar på
treningstøy, og jogger oppover mot kollektivet hans – der
Fløybanen går forbi. Så han kan masere riften. Mine mannlige
muser er også kvinnelige muser. Nesten alle mine venner er
muser. Nesten ingen av musene er mine venner. Koret har
opptaksprøver. En stor kjeft. Noen ganger er det nokk å putte inn
en finger. Noen ganger sluker den en hel religion. Men på
treningssenteret er folk like lettkledde hele året. Jeg tror jeg var
singel – jeg løp ihvertfall på tredemølle på det tidspunktet da
man egentlig skal høre noen våkne ved siden av seg. Jeg har
aldri forstått hvordan det ene øyeblikket blir erstattet av det
neste. Jeg er ikke egoist. Jeg trodde bare en stund at din kropp
var min kropp. Kunne liksom føle det lette trykket fra to fingre
på venstre hånd, idet du fjernet et hår fra ditt høyre skjorteerme.
Når Roland Barthes’ mor dør, skriver han om Stendhals utrykk
«Egotisme». Omsorg ovenfor sitt eget liv. Vårnatten. Jeg skriver
om van Gogh, og om morgenen kappes vi om å blø. Mor Vår
Mor Vår mor Vår vår Vår morvår Vår vårmor Vår vårvår
Mor vårvår. Vi kappes om igjen å sette spor i snøen. Jeg har
aldri skrevet et fenomenologisk dikt om hvorvidt blodet er
Kropp etter det har forlatt meg.